Folketellingen 1891

Formålet med folketellingen i 1891 i Norge var å skaffe nøyaktig informasjon om befolkningens størrelse, sammensetning og ulike sosiale forhold for å kunne planlegge og tilrettelegge for samfunnsutviklingen på en mer effektiv måte.

Folketellingen i 1891 i Norge ble gjennomført ved at hver enkelt husstand fikk besøk av en oppnevnt teller som registrerte opplysninger om alle personer som bodde der, inkludert alder, kjønn, yrke, fødested og sivilstand.

For å gjennomføre folketellingen i 1891 i Norge ble det benyttet ulike kilder som kirkebøker, skatteregistre og andre offentlige registre for å sikre nøyaktige opplysninger om befolkningen.

Den totale befolkningen i Norge under folketellingen i 1891 ble estimert til å være rundt 2 millioner mennesker, med en økning fra tidligere folketellinger på grunn av blant annet bedre helse- og levekår.

Noen av utfordringene folketellere møtte under folketellingen i 1891 i Norge inkluderte motvilje fra enkelte husstander til å gi opplysninger, språkbarrierer i flerspråklige områder og vanskeligheter med å identifisere personer uten fast bosted.

De vanligste yrkene blant befolkningen i Norge under folketellingen i 1891 inkluderte jordbrukere, fiskere, håndverkere, tjenestefolk og industriarbeidere, med en stor del av befolkningen bosatt på landsbygda.

Resultatene fra folketellingen i 1891 ble brukt i samfunnsplanleggingen i Norge ved å gi myndighetene bedre innsikt i befolkningens behov innen blant annet helse, utdanning, infrastruktur og arbeidsmarked, og bidro til å forme fremtidige politikk- og velferdstiltak.

Som følge av resultatene fra folketellingen i 1891 i Norge ble det innført endringer innen blant annet helsevesen, skolevesen, boligbygging og sosiale velferdstiltak for å imøtekomme behovene til en voksende og stadig mer kompleks befolkning.

Folketellingen i 1891 har stor betydning for historisk forskning i Norge ved å gi detaljert informasjon om befolkningens sammensetning, migrasjonsmønstre, sosiale forhold og økonomiske aktiviteter på et bestemt tidspunkt, og bidrar til å belyse samfunnsutviklingen og endringer over tid.

Dataene fra folketellingen i 1891 i Norge er tilgjengelige for forskning og allmennheten gjennom digitale arkiver og databaser, hvor man kan utføre analyser, studier og slektsforskning basert på de detaljerte opplysningene som ble samlet inn under folketellingen.